Veien videre.

Så... Hvor var jeg? Jo. Jeg var i Boston. Aaron var helt i ekstase over de flotte høstfargene ("I want to see real fall. In Germany the trees just go brown, and then the leaves fall off. It's really ugly."). Han hadde med andre ord veldig lyst til å ta en nærmere titt på naturen. Som nordlending og nordmann er jeg noe mer blasert hva natur angår, men jeg sier kunne jo ikke si nei til guttungen. Så mens jeg egentlig skulle til Vermont, gikk turen først til Gloucester. Et ekte pensjonistparadis!














Kan liksom ikke se for meg annet enn at et gammelt ektepar bor i den kåken her?














Aaron fikk seg raskt en ny venninne...














Og det ble take-away-frokost i havna. Jepp: Egg & bacon.














I havna var det forøvrig han fyren her som var sjefen.














Gloucester er en sjarmerende, liten landsby.




























































De er kjente for sin hummer. Til og med bikkjene elsker den! Det ble meg fortalt at denne labradoren var innom for en treat en gang om dagen.


















Men hva gir du meg, en skandinavisk butikk - her??














Etter å ha tuslet litt rundt i fiskelandsbyen, reiste vi videre til in the middle of nowhere Rockport noen kilometer unna. Der fant vi en quarry, et slags steinbrudd fylt av grunnvann. Som en innsjø, rett ved havet. Aldri sett noe sånt før!


















































Så spaserte vi til Halibut Point, hvor steinuren går rett ned i sjøen.




























Men så var tiden inne for å komme seg på veien igjen. Jeg kjørte Aaron til Manchester, for han skulle ta buss tilbake til Boston. (Dette området i USA kalles forresten New England, derav alle de britiske navnene.)


















Når jeg skulle sette han av på busstasjonen, havnet vi midt i ... dette.













Vel, vel. Jeg tok ikke vare på flyeren, for å si det sånn. Det var på tide å ta farvel med Aaron. Klem og kos og "vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur", osv. Selv klampet jeg videre på gassen, for jeg var som sagt egentlig på vei til Burlington, Vermont. (Forsinket, som vanlig.) Før mørket tok helt overhånd, klarte jeg å få knipset et bilde av de flotte høstfargene i solnedgang.













That's all for today, folks. Tålmodigheten er over. (Bildeoverføringen er langt fra stabil.)
Men denne roadtripen er langt fra over, så jeg sier bare: To be continued!