Men først av alt: Hvordan kunne jeg glemme han fyren her?
På vei gjennom sentrum av Boston, fikk jeg plutselig øye på denne karen. Jeg fryktet selvsagt det verste, og løp bort til den hjelpeløse og tydeligvis bevisstløse mannen som lå midt i veibanen - med buksene nede. I det jeg skulle til å riste i fyren for å se om det var liv i han, roper en stemme fra ingensteds:
- Don’t touch him! I’ve already called 911.
Jaha? Jeg lurer på hvor stemmen kommer fra, og får plutselig øye på en mann i en limousine.
- They said not to touch him!
Javel? Det ligger en livøs mann midt på gata, og jeg skal ikke gjøre noe? Amerikanere og deres frykt for liability - de er så livredde for å bli saksøkt for å gjøre noe galt i en hvilken som helst situasjon, at de heller velger å ikke gjøre noe når folk tydeligvis trenger hjelp. Så jeg går bort til mannen for å finne ut hva som skjer.
- Hello? Can you hear me, sir?
Ingen respons. Jeg kjenner pulsen øke. Jeg legger en hånd på skulderen hans og rister ham lett.
- Sir, can you hear me?
Null respons. Shit. Er han død? Jeg hever stemmen.
- EXCUSE ME, can you hear me?
- Mmmmmmhmmm, kommer det plutselig gryntende ut av mannen.
Det er ikke til å ta feil av. Mannen er sørpe drita.
- Sir, you are laying in the middle of the street... With your pants on your knees.
- Mmmmmmhmmm.
Ambulansen kommer. Shit. Jeg må forlate åstedet. I det minste vet jeg at mannen puster og lever. Og dermed måtte jeg også forevige øyeblikket.
Uansett: Midt i nattens mulm og mørke kom jeg altså fram til Burlington. Jeg ble tatt godt imot av Jamie, som er en aktiv sofasurfer i Vermont. Han gir meg øyeblikkelig en smakebit av byen, tar meg med på en kjapp bar-til-bar-runde før siste servering.
- Vermont has got some awesome beer, dude, sier Jamie.
- But... But... I’m on a high protein diet, stotrer jeg - trolig den største ølhunden han noen gang har vært vertskap for. Jeg gikk på en smell et par dager etterpå, for å si det sånn.
Jamie (til høyre) hadde besøk av en kamerat Robert (i midten), fra high school, samt en sofasurfer fra Tampa, Florida.
Vi hadde en veldig hyggelig kveld, som endte med at guttungene dro hjem og røyket pot. Duuuuuude. And Jamie sure loves his stash! (bartemann)
Det tok ikke mange minuttene i Vermont før jeg ble gjort oppmerksom på den korte, korte avstanden til Montreal, Canada. Seriøst? Er det bare halvannen time å kjøre? Jeg var solgt. Så morgenen etter (les: ettermiddagen - dere kjenner meg) var jeg på veien igjen. Ganske vakkert!
I det jeg krysset grensen til Canada (hvor jeg forøvrig ble utførlig utspurt om alskens av grensevakten), merket jeg en iver for å komme fram. Høyrefoten var noe tung, men etter eget skjønn pent plantet på gasspedalen. Det kanadiske politiet syntes imidlertid ikke farten var like pen... En massiv U-turn og blålys ble resultatet i det jeg fartet gjennom en 90-sone i 130 kilometer i timen. Jepp, jeg ble hanket inn - for første gang i mitt liv. Jeg var temmelig lav i hatten da jeg rullet ned vinduet på min røde Toyota Matrix leiebil. Jeg visste at boten kom til å være klekkelig. De velkjente frasene var ikke til å unngå:
«Licence and registrations, please...»
Fomlende - og med demonstrativ norsk aksent - spurte jeg politikvinnen om hun hadde lyst til å se oversettelsen av førerkortet (som jeg naturligvis hadde anskaffet meg hos NAF før jeg dro) (in case of emergency) (noe jeg følte situasjonen kunne betegnes som) (jeg trengte tross alt all hjelp (og velvilje) jeg kunne få).
- Do you know that you were going at 130 kilometers per hour in a 90 sone?, spør hun strengt.
- ... No ... Really? Oh, wow. Was it really that fast??
- Yes. And then you kept on going at 80 in the 50 sone. Where are you from?
- Norway. Oh, wow. Really, was it that fast? I’m really sorry about that. You see... Here:
*Peker på displayet*
- It only says miles per hour. And I really don’t know kilometers per hour. Is it really different?
- Oh, yes. Very different. Wait here while I do the paperwork, sier hun og spankulerer mot politibilen.
Faen. Dette blir dyrt. Hvorfor skulle jeg så absolutt insistere på å dra til Canada??
Politikvinnen returnerer.
- So I checked, and it’s my duty to confiscate your lincence and have your car towed. Because you are not a Canadian resident, and you have broken the Canadian law. The fine is 500 Canadian dollars (2600 spenn).
*Gulp*
- Oh...
*Tørr i munnen*
- Wow. I’m sorry.
- Yeah...
Politikvinnen drar på det.
- But you know, it’s not really a good solution for any of us. I will be stuck with all the reports, and you’ll be stuck here without a car. So... I’ll let you off with a warning. Promise me to stay under the speed limit, okay?
- O-o-okay, svarer jeg forfjamset.
Og kjører videre.
Hahaaaa! Trippel hurra for kanadisk latskap!
Planen var bare å dra på en dagstur, men da jeg først kom fram til Montreal bestemte jeg meg for å bli over natten.
Jeg tok inn på et billig hotell og utforsket byen. Dro opp til et av utkikkspunktene (det er tross alt noen som husker den olympiske stadion fra 1976) på Mount Royal.
Spaserte rundt i solen i det sjarmerende området Plateau.
Montreal er utvilsomt en sykkelby!
Pumpkin season!
Spiste middag på min første «bring your own wine»-resturant - og ga en lang faen i proteindietten. Mmmm, brød.
Og mens jeg vandret rundt i byen, kom jeg tilfeldigvis over en enormt lang kø foran et utested. Jeg spurte dørvakten om det var et lukket event, hvorpå han svarte nei og slapp meg forbi foran køen. Så plutselig var jeg inne på en tettpakket nattklubb, på en tirsdag.
Montreal er kjent for å være en festby hele uka, ble jeg fortalt av disse karene.
Men festen var fort over etter følgende dialoger:
- Did my friend tell you?, spør han til venstre.
- Tell me what?
- That we are perverts.
*Usikker på hva jeg hørte*
- That you are... What?
- We’re perverts, svarer han til høyre.
- Oh... Okay.
*Satt ut*
- Yeah. And you know how most guys love eating pussy?, fortsetter Herr Høyre.
*Kremt*
- Eh... I guess...
- Well, sier høyremannen med det schmøggeste trynet i verden:
- I love to eat ass.
*...*
Samtale slutt.
Det var på tide å returnere til USA. Tilbake til trygge omgivelser i De forente stater.
Tilbake i Burlington tok Jamie meg med på lunsj på en kjempehyggelig café like ved der han bor.
Etterpå dro vi på et lokalt Farmer’s Market, hvor Jamie henter ferske grønnsaker til seg og naboene (de spleiser) annenhver uke. De betaler en halvårssum, og er dermed sikret kvalitetsgrønnsaker hele sesongen. Pluss at de subsidierer de lokale bøndene. Ganske koselig løsning!
Etterpå tok vi turen til Lake Champlain - en av de aller største innsjøene i hele landet. Nydelig!
Med Lake Champlain som siste inntrykk, forlot jeg vakre Burlington. Det begynte å skumre, men jeg måtte komme meg sørover. Langt sørover. Så jeg forberedte meg på en seriøs kjøreetappe. Målet var Washington D.C.
529 miles (d.v.s. 851 kilometer) og tolv timer senere nådde jeg hovedstaden. Klokken var 07 om morgenen, og jeg hadde kjørt natten gjennom. Og for et vær! Det var 28 grader og strålende sol. Men jeg var jo så utslitt, så utslitt. Så jeg parkerte bilen i skyggen i et boligområde for pensjonister og sov noen timer i bilen... Haha! Jeg sovnet forøvrig til beskjeden om at president Obama hadde vunnet nobelprisen. Det føltes ganske rart å være norsk i D.C. akkurat da, veldig tilfeldig! Og apropos: Er det bare sånn at vi kaster rundt oss med fredsprisen om dagen?
Uansett, jeg ble værende i Washington i to dager. Sjekket ut Capitol Hill. Valgte som alltid det beste bildet.
...og det var det tydeligvis flere som gjorde.
The White House er obligatorisk. Men hva er sjansen - de har satt opp et partytelt? Obama er partypresidenten.
Vi fikk også sett et prakteksemplar av den amerikanske rasen. Rumpetaske - i dobbel forstand? Taske! And if you didn't notice: Boyladies!
Jeg bodde hos to forskjellige sofasurfere i D.C. En som jeg likte. Og en som jeg ikke likte. Vi kan ha en gjettelek. Likte jeg best Jordan, som foreslo å drikke «jello shots» på harry barer og som gjerne ville at jeg skulle sove med teddybjørnen hans i sengen «because it’s a tradition when I have people over»?
Eller likte jeg Matt, som tok meg med på ordentlige steder - og som jeg endte med å knuse i grenen «selvportrettering med sprittusj i håndflate»? You go figure.
Jeg hadde virkelig en kjempeålreit kveld med Matt og vennene hans. Så moro at vi reiste videre sammen til hans kamerat Peter i North Carolina. Planen min var nemlig å stoppe i byen Wilmington på min ferd til Florida. Jeg hadde hørt mye bra om byen, og da jeg fortalte Matt om planene mine kunne han avsløre at han hadde bodd der i over ett år! Og det kunne virkelig ikke passe bedre. Mandagen etter Washington-helgen min var det nemlig helligdag. (Forøvrig med et tilhørende legendarisk sitat fra Internasjonale Therese: «Yeah... I heard tomorrow is a public holiday. It’s Colombia Day, right? ... Oh, wait... I mean Columbus Day...») Så Matt tok følge med meg i et par dager.
Vi bodde hos Peter og kjæresten Lilly, som bor i en flott villa. Her ventet vi på pizzabudet.
Peter og Lilly har også en skjønn, gammel hund som heter Russ.
Og en ganske skjønn hage som Peter tar seg av, når hans landskapsartitekt-kjæreste skal få fri.
Vi tok en utflukt ned til Wrightsville Beach...
...og dro på båttur i Peters fabelaktige båt!
Sweet!
Jeg har rett og slett ingenting å utsette på de herlige dagene i Wilmington. Anbefaler både byen og Wrightsville Beach på det varmeste for de som måtte være i området.
Det jeg derimot ikke vil anbefale så varmt, er min endestasjon på denne roadtripen. Orlando, Florida. Men det har er det kanskje noen som har fått med seg allerede?
Men Orlando-galskapen tar jeg ved en senere anledning.
Snakkast!
