Jeg kan så klart begynne det hele med å innrømme at jeg kjenner mine begrensninger. Så det blir «bare» Orlando og Chicago for denne gang. Men tro meg, både Los Angeles og New York-bloggingen kommer til å sette nye standarder. Bare vent!
Jeg har allerede spredd både eder og galle når det kommer til Orlando. Men én eneste ting var faktisk litt moro. Hele målet med min Amerika-rundreise har jo vært å oppleve erkeamerikanske kultur - på godt og vondt. Så jeg måtte såklart hooke opp med noen ekte, feite Florida-amerikanere på selveste Universal Studios!
Mitt valg falt på det joviale ekteparet Tohnya og Jeremy fra Miami.
Her gikk det i rollercoasters, ubegrenset brus i plastglass, pølser i brød og spillehaller. Ekteparet (!) hadde kjørt fra Miami ens ærend for å feire Tohnyas bursdag i parken to dager til ende. De var helt i ekstase. Det er kanskje på sin plass å si «små barn, store gleder»?
Vi fikk oppleve en «ekte» orkan slik den ble skapt i kassasuksessen Twister - som ifølge ekteparet er «a really good movie». Jeg har mine tvil, dog, alt tatt i betraktning.
Etterhvert utfordret Jeremy meg i dansespillet «Dance Dance Revolution Extreme», et sånt hvor du plasserer føttene på piler i ulike retninger i takt med musikken.
A challenge? Oooh, yes, it’s ON!
- Do you want to start on the beginner level?, spør han meg.
- Ehm... I don’t know, I’ve never tried it. What level are you on?
- Advanced.
Oooookay. Jeg kan jo ikke være noe dårligere...
Tunga rett i munnen.
Underbuksa på plass!
Biggie and Small gettin’ down! (Trolig første gang jeg har havnet i sistnevnte kategori...)
Hva ble dommen? Han KNUSTE meg. Lett! Jeg var ganske så imponert, til tross for at jeg selv sugde totalt. Men Jeremy var helt rå! Etterpå rant imidlertid et hav av svetteperler fra pannen hans, og han tørket dem fornøyd vekk med håndbaken etter å ha utført det han kalte «my workout for today». Hohoho! Nå er jeg kanskje litt slem. Men, altså, når du går og fyller opp en 0,8-liter med Coca Cola hver halvtime, så kan du ikke skylde på lav forbrenning, arvelig overvekt eller komme med andre unnskyldninger.
Det vekket mangt et barndomsminne å treffe Doc fra "Back to the Future"-filmene.
Og jommen var det ikke pyntet til Halloween også!
"Vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag".
Etter å ha rast fra meg i temaparkene i solskinnsstaten, gikk turen videre til Chicago: The Windy City. For en by!
Jeg hadde avtalt å treffe (og deretter kræsje hos) en sofasurfer som heter Justin. Vi gikk rett på kino for å få med oss den siste dagen av Chicago International Film Festival - Nord-Amerikas eldste. Vil gjerne trekke fram en kroatisk film jeg så, «Will Not Stop There», som setter søkelys på ulike skjebner i et post-krigsperspektiv i det tidligere Jugoslavia. Øst-Europeisk svart humor i ellers tragiske omstendigheter. Mørk, men med håpefulle lyspunkter. En annerledes filmopplevelse - anbefales!
På forhånd hadde jeg pekt meg ut sportsbaren (jepp - tro det eller ei!) Piece, hvor de har latterlig god pizza.
Men stedet er kanskje mer kjent for sine egenbryggede, prisvinnende øl. Jeg drakk en Golden Arm - en German-style Kolsch Bier, som er noe av det beste jeg har smakt i mitt liv. En oversikt over hvilke gjeve titler deres øl har samlet opp finner du her. En positiv ting med USA, er at bartenderne kan ta seg en liten en på jobb sammen med kundene. Jeg kjenner endel folk som skulle ønske det var sånn i Norge også... Skål!
Justin er av de mer aktive CouchSurferne i Chicago, og han hadde satt opp et tettpakket ukesprogram. Vi sjekket blant annet ut et burleskshow myntet på en av mine favorittfilmer: The Big Lebowski. Her var jentene kledd ut som ulike karakterer fra filmen, mens de flekket av seg klærne plagg etter plagg. Utrolig nok så funket det på et særdeles sært vis.
Bunny Lebowski
Jesus Quintana
Walter Sobchak
En annen kveld dro vi på en teater/musikaloppsetning (jeg hater musikaler, så der har du svar på spørsmålet) kalt «Hey! Mr. Spaceman!». Gjennomførte greier, altså. Men syngende dialoger? I don’t think so.
Noe som imidlertid var ganske festlig, var en timeslang improteaterforestilling hvor det var 60 stykker á 60 sekunder. Teaterkollektivet som kaller seg Neo-Futurists har framført signaturshowet «Too Much Light Makes The Baby Go Blind» ukentlig i over 20 år, noe som gjør det til Chicagos eldste pågående teaterforestilling. Absolutt å anbefale hvis du er i byen. Under forestillingen var det også en liten pjokk (i mine øyne) som ba om oppmerksomheten - og fridde til sin kjære foran et entusiastisk publikum. Lenge leve den forgjengelige kjærligheten! (Emo-kids, ass.)
På vei ut av teaterhuset oppdaget jeg imidlertid et ganske så gjenkjennelig fjes på veggen. Er det mulig? Ut av ren, skjær fantasi - dette??
Ellers så møtte jeg en gær’n polakk, som jeg hadde det mye gøy med.
Kye og jeg fant likesinnede i hverandre under Justins mange påfunn i løpet av uka. Vi gjorde det til en sport å disse de ulike (dølle) eventsene hans, samt å forsvinne underveis (til hans store fortvilelse) for å jakte på malt og humle.
En av kveldene droppet vi alt som het Justin, og dro på konsert med danske Raveonettes på konsertscenen Metro i Chicago. Fabelaktig konsert!
Deretter dro vi på jazzstedet The Green Mill.
Hvor vi møtte denne artige karen.
Og innimellom satt vi bare og hørte på hans fantastiske iPod på hans ikke like fantastiske bilstereo.
Legendarisk aften!
Ellers besto Chicago-oppholdet av:
Å vandre rundt i den vakre byen. Heldig med været...
...før tett skydekke og regn...
Halloween preger bybildet!
Jeg drakk cocktails med brasilianske Sabrina på Signature Room i 95. etasje av John Hancock Center. Tross høye turistpriser: Verdt hver dollar!
Fantastisk utsikt!
Og både titt og ofte stappet jeg min allerede fullsprengte mage med metall-burgere på Kuma’s Corner. Her kan du bestille en Slayer, en Mastodon - eller kanskje en Black Sabbath? Best av alt: De har waffle fries! Sjekk menyen her!
Chicago seiler opp som en av mine absolutte favorittbyer. Vakker by, hyggelige folk, superfine barer og restauranter, bøttevis av konserter og kulturtilbud. Men det er The Windy City. Og det regner. Kanskje er det USAs ekvivalent til Bergen? Værmessig hadde jeg bare ikke taklet å bo der. Litt synd, egentlig. For tror jeg kunne trivdes.
Vel, er det nå jeg skal si: That’s all, folks?
Ja, det er det. Snart kommer oppdateringer fra Los Angeles og New York. Snart!
Fred og kjærlighet.
