Alene.
Yes, people, I have done it.
Med min trofaste (og tidvis forbannede) reisepartner og mobilapplikasjon Google Maps ved min side. Og tør jeg stole på denne nevnte applikasjon, vil altså de sammenlagte avstandene
New York City - Boston (Massachusetts)
Boston - Gloucester/Rockport (Massachusetts)
Goucester - Burlington (Vermont)
Burlington - Montreal (Canada)
Montreal - Burlington
Burlington - Washington DC
Washington DC - Wilmington (North Carolina)
Wilmington - Orlando (Florida)
utgjøre 2232 miles ... som tilsvarer 3592 kilometer. Eller nevnte 359 mil. Litt mer enn syv ganger Trondheim - Oslo. Just saying!
Men jeg har da ikke bare sittet i bilen. Oooh, no. Jeg begynte som sagt med å hente ut bilen i New York, noe jeg må innrømme at var en bisarr opplevelse. Hvor mange ganger har jeg ikke sittet i en taxi i den usannsynlig trafikkerte verdensmetropolen og tenkt: "Herregud. Jeg er så glad for at jeg ikke kjører bil i denne byen." Men så satt jeg der, da. I en leiebil. På Manhattan. Jeg tror jeg klarte å fange øyeblikket i dette videoklippet:
Og det skulle ikke gå mange minuttene før jeg var totalt på villspor...
Jeg kom meg omsider avgårde i retning Boston. I passasjersetet var tidligere nevnte Aaron Schreiner, som er en 22 år gammel tysk anarkist og vegetarianer som ikke drikker alkohol. Bare denne beskrivelsen av mitt reisefølge vil trolig føre til antakelser om at Aaron og jeg havnet i flere enn én diskusjon. Og det er helt riktig.
Men rett skal være rett: Vi hadde det faktisk veldig mye moro sammen. Jeg lo godt av guttevalpen. Så fikk jeg bare prøve å overse de fakta at han uten å mukke innrømmer at
* han er en tyv:
- Yes, of course (ikke glem den tyske aksenten.), I shoplift all the time. No, I don't feel bad about it. No one gets hurt.
* at han er arbeidssky:
- Oh, man, I can't believe people who would work more than six hours a day. What is your life all about; work??
* men at han likevel skulle ønske han hadde mer penger:
- Ach, I can't believe it, it's so expensive!
Vel... Dere kan forestille dere selv. Anyways, vi hadde det gøy.
Bodde en helg hos couchsurferne Bon og David, som åpnet sitt hjem for oss begge.
Aaron hadde avtalt med dem på forhånd, og det var null problem for paret at det ble en ekstra gjest. Kunne ikke vært bedre! Superhyggelige folk. Hun er betalt masterstudent på høythengende Massachusetts Institute of Technology og hobby(video)fotograf, han er fagforeningsarbeider og hobbyfotograf. Jeg og Aaron sov i stua!
Den ene dagen måtte Bon jobbe med skolearbeid, så David tok oss med ut på en runde i Boston. (Aaron er forøvig mer enn gjennomsnittet opptatt av "Borat", så det ble hyppige high five's!)
Omsider så kom solen også! Dette er innkjørselen til downtown. Boston er utvilsomt en storby...
...med en viss småbyfølelse. Her er vi i Beacon Hill-området i Cambridge, som ligger like ved ærverdige Harvard University - som er USAs eldste. Høstkos!
Hey, det er Halloween snart!
Midt i hjertet av Cambridge ligger en nydelig park som heter Public Garden.
Der var det utrolig mange av disse søte, små!
David kunne ikke skjønne at jeg likte ekorn, han mente de er sammenliknbare med rotter. Oooooh, no!
Den andre dagen dro vi for et ekte amerikansk måltid - til frokost. På BBQ-restauranten Redbones i Somerville spurte Aaron hvilke vegetarretter de hadde å tilby. Servitrisen svarte heller likegyldig: "Well, you could always try the salmon..?"
Det er én ting som med sikkerhet kan sies om porsjonene i USA: Size matters! Dette er hva du får hvis du bestiller baby back ribs med cola light - tre lag kjøtt lastet oppå hverandre og et helt spann med brus:
Og parkeringsbot er hva du får hvis du dukker opp to minutter for sent til parkometerne i Boston.
Siste kveld ville Bon og David gjerne prøve ut sitt nyinnkjøpte fotostudio. David testfotograferer.
Så jeg og Aaron ble prøvekaniner.
Flere av resultatene finner dere på deres blogg No Particular Place.Under "Living Room Portraits" og "Living Room Monologues" finner dere både meg og Aaron. Hjelp! (PS: Dietten har selvsagt gått til helvete.) (PPS: Den tyske anarkist-aksenten gjør jo bare hele videoen.)
...
Nå var egentlig planen å fortelle mer om min strabasiøse ferd rundt i Øst-USA (og til dels Canada), men det er noe feil med opplastingssystemet på blogspot.com, så det tar e.v.i.g.h.e.t.e.r. å laste opp bilder. Så jeg gidder rett og slett ikke. Jeg, vi, dere får ha det tilgode.
Jeg er forresten i Orlando nå. Chicago på tirsdag!
Og til dere som snart kommer på besøk: Herreguuud, som jeg gleder meg.
Miss you all!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar