Hvis noen nå ønsker å arrestere meg, kan jeg kjapt påpeke: Jeg er fullstendig klar over at det er uendelige sider av byen jeg har tilgode å oppdage. Poenget er ikke dette. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg har fått en viss oversikt over verdensmetropolen. Følelsen har gått fra å oppleve New York til bare å leve i New York. Nå kommer poenget:
Da denne erkjennelsen kom for en dag i helgen, innså jeg hvor utrolig mye jeg savner dere! Tenk hvis dere var her i byen. Dere fantastiske mennesker. Jeg har virkelig noen av verdens beste folk rundt meg. Mange i det daglige, noen mer sjeldent. Men når alt er sånn det skal være, blir jeg alltid glad for å se en god venn - uavhengig av om det er to timer eller to år siden vi møttes.
Hva har dette med storbyen å gjøre? Vel, jeg er rett og slett ikke like glad for å se New York når jeg våkner om morgenen. Det har ikke med New York å gjøre - vi er fortsatt bestevenner. It's not you, it's me. Det er på tide for Internasjonale Therese å røre på seg. Jeg må reise til en by eller et sted jeg vet lite eller ingenting om. Hvor jeg kan gjenopprette og mette min nysgjerrighet. Hvor? Det vet jeg ikke ennå. Urealiserte planer kverner i hodet om dagen. Boston? Leie bil og kjøre nedover østkysten til Florida? Vi får se.
Men vit for sikkert: Jeg kommer tilbake til mitt elskede New York. Gjentatte ganger. Og da blir det sammen med en eller flere av nettopp dere!
Ellers kan jeg oppsummere helgen på følgende vis: Fredag spiste jeg middag sammen med Maryam og hennes venninne Lisa Gillespie på Inoteca i krysset mellom Ludlow og Rivington street på Lower East Side. Det er en kombinert vinbar og restaurant, hvor utvalget "på glass" er enormt. Her kan man velge og vrake og nyte og smake på på både røde og hvite italienske. Jeg gikk for polpette (kjøttboller), og de kan virkelig anbefales! (Nesten like gode som Mortens albondigas - for de som har vært så heldige å smake på dem!)
Deretter gikk turen til Upper East, hvor Lasse hadde hjemmefest i leiligheten sin. Maryam og Lisa står forøvrig bak jeansmerket Kima (merk dere navnet!) - og Lisa representerer såklart i egendesign. Elsker skinndetaljene!
Pinot Grigio i kopp!
Vi lovpriste Hova etter et legendarisk Skavlan-intervju...
Etterhvert fant Maryam en sykkel...
Og det amerikanske flagget fikk kjørt seg...!
I godt humør etter et vellykket house party reiste vi tre jentene i taxi ned til the Standard Grill, som har blitt et av mine favorittsteder.
Der møtte jeg en argentinsk versjon av min gode venn Glen Bisset Eriksen.
Jeg møtte også Harry, en som jeg ikke har fortalt om - fordi jeg aldri trodde jeg kom til å møte ham igjen! Han er en New Yorker i midten av 60-årene, som prøvde å kople meg med sønnen sin en av de aller første dagene mine her i byen. Jeg traff dem på Sex og singelliv-restauranten Pastis, før den omtalte kvelden på the Jane. Jeg, Harry og sønnen hans satt og snakket sammen en god stund før resten av gjengen min dukket opp. Kort tid etterpå ble det takk og farvel. Da jeg plutselig gjenkjente ham i baren på the Standard Grill to uker etterpå, måtte jeg jo bare gå bort og hilse på. Og for et hjertelig gjensyn! Haha, han er halsbrekkende festlig! Mannen har et snakketøy uten like. Skravla gikk i ett fram til stengetid og etterpå tok han meg med til en av New Yorks famøse breakfast clubs - "L ´Express" - hvor de fra klokken ett om natten selger frokost til folk som krever en viss fyllematstandard. Det ble omelett på både frøken Rønbeck og herr Harry. Så kjørte herremannen meg i en taxi fram til døren i Harlem, før han snudde og kjørte tilbake til Meatpacking. A true gentleman! Han mente fortsatt jeg ville være perfekt for sønnen hans, hehehe.
Lørdag var det duket for nok en hjemmefest. De semi-norske brødrene Christopher og Nick, som jeg møtte gjennom Jorun da hun var her, inviterte på fest på Lower East Side. Her gikk det i beer kegs, hitmusikk og diverse shots (også akevitt!) i bittesmå "I love New York"-glass. Ekte college-stil! (Ikke helt min stil?)
Søndag gikk turen til Brooklyn, hvor det var en gratis kunstfestival kalt Art Under The Bridge. Festivalen var i Dumbo-området, som ligger like under Brooklyn Bridge med utsikt til Manhattan. Overalt var det kunstutstillinger, installasjoner (dessverre ikke lov til å ta bilder) og live art performances, som denne - hvor en mann klippet forbigående frivillige for ti dollar, mens de var teipet over øyne og munn. Ikke fikk de se resultatet etterpå heller.
Så ble det middag på Superfine, som jeg gjerne reiser tilbake til. Live musikk var det også!
På T-banen på vei hjem møtte jeg på en rotte. (Beklager, Julie, men jeg måtte ta bilder.) Det var ikke den minste jeg har sett!
Generelt er det mye spesielt å observere på T-banen.
Men denne dysfunsjonelle familien topper alt. Dette er klokken halv tre på natten...
Vel, folkens, det var det for denne gang. Neste gang jeg skriver har jeg bestemt meg hva jeg gjør. Kanskje har jeg reist allerede? Hvem vet.
Til neste gang!
